Barnekonvensjonen

FNS Konvensjon om Barns Rettigheter (populært kallet Barnekonvensjonen ) er en konvensjon utarbeidet av FN. Den handler om beskyttelse av barn deres rettigheter og ble vedtatt 20. november 1989 på FNs generalforsamling. Idegrunnlaget stammer fra Henryk Goldszmit.

Kun USA og Somalia har ennå ikke sluttet til seg konvensjonen.

Barnekonvensjonen er en internasjonal avtale som krever ratifisering av de enkelte landene, dvs. gjennomføring av en egentlig nasjonal lovgivning på området, før konvensjonens intensjoner kan sies å være gjennomført. Konvensjonen splitter barns rettigheter i fire hovedgrupper:

* Grunnleggende rettigheter, herunder til mat, bolig og helse.
* Rettigheter til utvikling, herunder til skolegang, utdannelse, lek, fritid og informasjon.
* Rettigheter til beskyttelse mot krig, vold, narkotikaer og seksuell utnyttelse.
* Rettigheter til medbestemmelse, herunder ytringsfrihet , innflytelse, selvstendig deltakelse, medbestemmelse og selvbestemmelse.

Her kan du lese barnekonvensjonens historie – fra den tidlige begynnelsen i mellomkrigsårene til i dag:

Tidslinje for Barnekonvensjonen:

1 januar 1923: Erklæringen om Barnets Rettigheter

Dette banebrytende dokumentet som er skrevet av Redd Barnas stifter, Eglantyne Jebb, stiller opp fire grunnleggende punkter om barns rettigheter. Erklæringen blir først vedtatt av det Internationale Red Barnet og siden tiltrådt av Folkeforbundet (det senere FN) 26. september 1924. Geneve Erklæringen fastslår at det å stå vakt om barns rettigheter er en plikt for “menn og kvinner fra alle land i erkjennelse av at menneskeheten skylder Barnet det beste det har å gi”.
1945: Tiltrædelse af de Forenede Nationers Erklæring

1945: Tiltredelse av de Forenede Nationers Charter

De forente nasjoners Charter signeres i San Francisco og trår i kraft 24. oktober 1945. I innledningen står at det nyskapte Forente nasjoner (FN) bekrefter troen på de fundamentale menneskerettighetene, på verdien og verdigheten av mennesket, på kvinners og menns likerett og på land store som små.” Artikkel 55 erklærer at FN “skal arbeide for … allmenn respekt for og overholdelse av menneskerettighetene og fundamental frihet for alle uten skjeling til kappløp, vakkert, språk eller religion.”

1946: UNICEF blir skapt

Som svar på den massive ødeleggelsen i Europa på grunn av 2. verdenskrig grunnlegger FNs generalforsamling de Forenede Nationers Internationale barne Fond (UNICEF), som skal sørge for hjelp til millioner av fordrevete og flyktet barn. Det umiddelbare målet for den nye organisasjonen er å sørge for barns akutte behov for mat, husly, tøy og helseomsorg. I 1953 bestemte FNs Generalforsamling å gjøre organisasjonen til en permanent del av FN system. UNICEF fortsetter med å hjelpe barn i krise, og organisasjonen utvider og endrer misjonen sin i takt med utfordringene og den globale utviklingen.

1948: Menneskerettighetserklæringen

Den Allmenn Menneskerettighetserklæring tiltredes av FNs Generalforsamling. Selv om den ikke er juridisk bindende får Erklæringen stor betydning og er i dag oversatt til 366 språk. Artikkel 25 er det eneste stedet, hvor barns rettigheter direkte nevnes og det står: “Moderskap og barndom har temmelig til særlig omsorg og støtte. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse uansett om de er født i eller utenfor ekteskap.”

1959: Erklæringen om Barnets Rettigheter

Inspirert av Geneve erklæring fra 1924 og Menneskerettighetserklæringen vedtar FNs Generalforsamling Erklæringen om Barnets Rettigheter. Erklæringen fra 1959 “oppfordrer foreldre, menn og kvinner og frivillige organisasjoner, lokale myndigheter og nasjonale regjeringer til å anerkjenne disse rettighetene og streve etter at de blir overholdt.” Mange av de grunnleggende prinsippene for beskyttelse av barn er beskrevet her: prinsippet om alltid å ta hensyn til barnets behov; retten til et navn og en nasjonalitet; retten til passende ernæring, bolig og sykepleie; retten til lek og fornøyelse; gratis skolegang tilgjengelig for alle; og beskyttelse mot farlig arbeid.

1966: Internasjonale pakter: Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter/Sivile og Politiske Rettigheter

To nye pakter blir vedtatt av FNs Generalforsamling 16. desember 1966 og blir en del av den Internasjonale Menneskerettighedserklæring. Artikkel 10 i den internasjonale pakten om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter fokuserer på å beskytte barn mot utnyttelse og artikkel 12 erklærer at grunnleggende utdannelse skal være gratis for alle mennesker. Artikkel 24 i den Internasjonale pakt om Sivil og Politiske Rettigheter framhever alle barns rett til å bli registrert ved fødselen og ha et navn. 23. mars 1976 trår begge pakter i kraft. De er begge nevnt i barnekonvensjonens innledende paragraf.

1978: Første utkast til barnekonvensjonen

I 1978 benytter en rekke organisasjoner forberedelsene av det Internasjonale Barneår til å arbeide for en juridisk bindende pakt som skal sikre at regjeringene overholder barnas rettigheter. Polens regjering går i spissen og legger fram et utkast til barnekonvensjonen. I 1979 setter ned FNs Menneskerettighetskommisjon en arbeidsgruppe, som arbeider videre på den polske teksten. Representanter for regjeringer, sivilsamfunnet, uavhengige menneskerettseksperter og FN organer deltar i arbeidet med det nye dokumentet. Arbeidet varer i ti år fra 1979 til 1989, da barnekonvensjonen blir enstemmig vedtatt av FN Generalforsamling.

1989: FNs barnekonvensjon

Mange års arbeid med å utvikle et samlet dokument om barns rettigheter er samlet i barnekonvensjonen. Den er mer enn bare en prinsipperklæring; den er et juridisk bindende dokument – som blir fulgt nøye av en overvåkende komite. Konvensjonens tekst blir enstemmig tiltrådt og åpnet for skrive under, ratifisering og etterfølgelse av FNs Generalforsamling. For første gang blir barns behov og interesser eksplisitt formulert som menneskerettigheter. Barnekonvensjonen trår i kraft og blir internasjonal lovgivning 2. september 1990.

1990: Verdens Topmøte om Barn

Verdens Erklæringen om Barns Overlevelse, Beskyttelse og Utvikling signeres ved denne historiske sammenkomsten. I handlingsplanen for implementering av Verdenserklæringen står: “Det internasjonale verdenssamfunnets strev etter barnets trivsel avspeiles best i barnekonvensjonen, som ble vedtatt av FNs Generalforsamling i 1989. Denne konvensjonen setter universelle juridiske standarder for barns beskyttelse mot forsømmelse, misbruk og utnyttelse liksom den garanterer barns grunnleggende menneskerettigheter, inklusive overlevelse, utvikling og full deltakelse i sosiale, kulturelle, utdanningsmessige og andre nødvendige bestrebelser hen mot sin individuelle utvikling og trivsel. Erklæringen fra Verdenstoppmøtet oppfordrer alle regjeringer til å vedta og gjennomføre konvensjonen raskt mulig.

1991: Komiteen for Barns Rettigheter

Artikkel 43 i barnekonvensjonen krever at det settes ned en Komite for Barns Rettigheter, som skal undersøke de enkelte landenes framskritt. Komiteen består av 18 uavhengige eksperter valgt av FNs medlemmer ved en hemmelig avstemning. Hvert land kan nominere en person og man forsøker å sikre en likelig geografisk fordeling, så alle regioner i verden er representert. Land som har gjennomført Konvensjonen skal jevnlig rapportere til Komiteen og de tilskyndes til å evaluere resultatene like vel som de utfordringene de står overfor. Det første valget ble gjennomført 1. mars 1991.

2000: Frivillige Protokoller om barn i væpnede konflikter og om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi

To tillegg til barnekonvensjonen blir vedtatt av FNs Generalforsamling 25. mars 2000. Den frivillige protokollen om barn i væpnede konflikter forsøker å begrense bruken av barn i krig og fiendtligheter og å heve minimumsalderen for verving. Den frivillige protokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi fastsetter detaljerte betingelser for å gjøre overtredelser av barns rettigheter til en forbrytelse. Den setter standarder for forebyggelse og for beskyttelsen av offer og behandling av forbrytere. Den stikker også ut en ramme for økte internasjonalt samarbeid innen disse områdene. Begge frivillige protokoller trår i kraft i 2002.

2000: Forenede Nationers Millennium Topmøte

I september 2000 møtes FN ved Millennium toppmøte for å legge planer for det 21. århundrede. Millennium erklæringen uttaler at verdens ledere: “har en forpliktelse overfor hele verdens befolkning, særlig de mest sårbare og i særdeleshed verdens barn, som eier framtiden” om å engasjere seg i utvikling, fred og menneskerettigheter. Den ble signert av regjeringsledere fra 189 land og angir 2015 som frist for å nå erklæringens mål for utvikling:

1. Bekjempe fattigdom og sult
2. Sikre grunnskoleutdanning for alle
3. Framme likestilling og styrke kvinners rettigheter
4. Redusere spedbarnsdødeligheten og barnedødeligheten
5. Redusere dødeligheten blant gravide og fødende kvinner
6. Stoppe utbredelsen av hiv/AIDS, malaria og andre sykdommer, som truer menneskeheten
7. Sikre miljøvennlig og bærekraftig utvikling
8. Bygge opp et globalt partnerskap for utvikling

2001: Si ja til barn

I 2001 gikk seks organisasjoner sammen om å skape en global bevegelse for barn. Den stiler etter å mobilisere alle, som mener at barns rettigheter skal ha første prioritet, fra foreldre til statsråder i regjeringer, fra virksomheter til lærere og sosialarbeidere. Kampanjen oppfordret alle folk i hele verden til å “Si ja til barn” ved å slutte til seg kravet om handling på sentrale punkter.

I april 2001 ble de første løftene avgitt av Nelson Mandela, tidligere president i Sør-Afrika og nobelprismottaker, og Graca Machel, tidligere undervisningsminister i Mosambik. I mai 2002 hadde mer enn 94 millioner mennesker sluttet til seg kampanjen. Ved en seremoni i FN 7. mai presenterte 12-årige Barron Hanson fra Australia den samlede listen for Mandela og Machel.

2002: Barneforum: Møte med delegater under 18 år ved den særlige samlingen om barn

I FNs hovedkvarter i New York møttes 404 delegater – i alderen åtte til 18 år – for å forberede den særlige samlingen om barn. I Barneforum diskuterte de forskjellige måtene å få regjeringer, organisasjoner og barn til å arbeide sammen om å gjøre verden til et bedre sted for alle. De valgte 13-årige Gabriela Azurdy Arrieta fra Bolivia og 17-årige Audrey Cheynut fra Monaco til å presentere FN for budskapet sitt: En verden egnet for oss.

2002: Forente nasjoners særlige samling om barn

Barn skapte historie 8. mai 2002, da to delegater fra Barneforum snakket til FNs Generalforsamlings særlige samling om barn. Dette var første gang at barn helt formelt snakket til Generalforsamlingen. Ved avslutningen av den særlige samlingen vedtok 190 land erklæringen og handlingsplanen i et dokument med tittelen: “En verden egnet for barn.” Denne nye dagsordenen for – og med – verdens barn fokuserer på fire prioriteter: Arbeid for sunne liv, sørge for skikkelig utdannelse til alle, beskytte barn mot misbruk, utnyttelse og vold og bekjempe hiv/AIDS.

2005: Verdenstoppmøte og særlig samling om barn

I rapporten om resultatene av 2005 verdenstoppmøtet oppfordrer FNs Generalforsamling alle land til å gjennomføre barnekonvensjonen og den frivillige protokollen om barn involvert i væpnede konflikter. Dokumentet oppfordrer også alle land til å gjøre noe effektivt for å forhindre barn i å bli vervet som soldater eller på annen måte brukt av væpnede styrker eller grupper – og å gjøre disse handlingene til en forbrytelse.

2007: Barnekonvensjonen blir 18 år

I 1989 inngikk verdens ledere en global juridisk avtale om å gi særlig omsorg og beskyttelse til barn og unge under 18 år. De ville også sikre seg at verden anerkjenner at barn har menneskerettigheter, og det dokumentet de skapte for å nå disse målene er barnekonvensjonen. Konvensjonen er signert av 193 land. To av FNs medlemsland – USA og Somalia – har enda ikke signert konvensjonen. En hel generasjon av barn er vokst opp og har levd barnelivene sine under beskyttelse av barnekonvensjonen.

Barn sier:

Fabian Herlang, 15 år
“Jeg er svært glad, for at vi har noe som heter en barnekonvensjon. Alle barn i hele verden, har rett til å ha de samme retighedene. Ingen fortjener å bli slaktet, bli misbrukt eller få dårlig behandling.”

Iris Evensen, 17 år

“Barnekonvensjonen er veldig viktig da det sikrer oss som enda ikke er fylt 18 år og dermed blitt myndige, et trygt liv. Det er barns mulighet for å ytre seg og ha medbestemmelse i eget liv, og enda viktige er det at de der ikke selv ytrer seg eller som ikke bor i et så trygt land som Danmark fremdeles er dekket inn under barne-konvensjonen, for alle barn har temmelig til livet (artikkel 6)”

Mona Brink, 15 år

“Det er noen ting i denne verden som aldri vil forandre seg. En av de tingene er at barn alltid vil være verdens framtid! Derfor er det viktig at man satser på barn, men ikke bare fra et økonomisk aspekt, men langt dypt. Vi skal kreve rettigheter, verdighet og respekt, så verdens framtid kan blomstre.”